Det er et eller annet som skjer med luften i september.
Den blir kaldere, selvfølgelig, men også klarere på en måte. Det er vanskelig å forklare akkurat når sommeren slipper taket, men plutselig merker man det. Særlig om morgenen.
Her i Degernes har vi allerede hatt noen morgener med fire-fem grader. Og da skjer det samme hvert år.
Jeg begynner å få lyst til å fyre i ovnen igjen.
Det høres kanskje litt rart ut, men den første fyringen om høsten er noe jeg gleder meg til. Jeg liker å legge inn veden, få fyr og etter hvert se flammene gjennom glasset.
Og så kommer varmen.
Jeg vet selvfølgelig at varme er varme, men jeg synes likevel det er forskjell på varmen fra en vedovn og den som kommer fra en panelovn. Kanskje sitter det bare i hodet. Men vedvarme føles annerledes.
Koseligere. Tryggere på et vis.
Jeg tror mye av det kommer fra barndommen.
Hjemme hos mamma og pappa hadde vi en stor, åpen peis. Jeg husker at jeg kunne sitte og se inn i den lenge. På flammene som beveget seg rundt veden og på glørne som ble liggende igjen.
Jeg har fremdeles litt av den samme fascinasjonen.
Når kveldene nå blir mørkere og vi begynner å trekke mer inn, kan jeg fortsatt bli sittende og se på veden som brenner.
Men én ting har forandret seg siden jeg var liten.
Det er blitt betydelig flere levende lys.
Det kan jeg takke Renathe for.
Jeg kan ikke huske at vi brukte spesielt mye lys hjemme da jeg vokste opp. Men da Renathe og jeg ble sammen, oppdaget jeg ganske raskt at hun var veldig glad i dem.
Det skulle være lys på bordet. Lys i stuen. Lys når kvelden kom.
Etter hvert smittet det over på meg.
Og tydeligvis på jentene våre også.
Begge er voksne nå, og det er litt morsomt å se at de har tatt med seg akkurat den samme gleden inn i sine egne hjem.
Det er kanskje sånn med mange av de små tingene vi gjør hjemme.
Vi tenker ikke så mye over hvor de kommer fra.
Vi bare tar dem med oss.
Det gjelder dufter også.
For meg finnes det én duft som har fulgt meg helt siden jeg var liten.
Lavendel.
Mormor og morfar bodde i et lite hus med ett soverom og en koselig hage. På den andre siden av hagen lå huset til mamma og pappa, så de var en stor del av barndommen min.
Jeg husker huset deres veldig godt.
Ikke bare fordi jeg var mye der som liten, men fordi Renathe og jeg mange år senere skulle komme til å bo i det samme huset. Vi gjorde penstuen om til et ekstra soverom, og begge døtrene våre bodde faktisk sine første år der.
Men når jeg tenker tilbake på huset slik det var da mormor og morfar bodde der, er det noen ting som fortsatt sitter igjen.
Og en av dem er lukten.
Jeg husker den spesielt fra badet og fra stuen de brukte som penstue. Den samme stuen som Renathe og jeg senere gjorde om til soverom.
Jeg mener å huske at mormor dyrket lavendel i hagen og tok den inn for å tørke om høsten.
Og så husker jeg henne.
Hun gikk ofte i slike kjoler som eldre damer brukte før i tiden. Og rundt henne var det denne svake lukten av lavendel.
Det er merkelig hvordan en duft kan gjøre det.
Det har gått veldig mange år, men fremdeles kan lukten av lavendel sende meg rett tilbake til det lille huset.
Til mormor.
For meg er dette lukten av godhet og kjærlighet.
Kanskje er det derfor Kveldsro har blitt en av duftene jeg selv liker aller best av dem vi har i Eplefall.
Lavendel er hovedduften, med en svak undertone av kamille.
Vi kalte den Kveldsro fordi det var akkurat den følelsen Renathe og jeg fikk av den. Den passet til den delen av dagen hvor arbeidet var ferdig, beina kunne komme opp og skuldrene endelig kunne senkes litt.
Og akkurat nå passer den kanskje bedre enn på noe annet tidspunkt av året.
Sommeren har mye ved seg. Lange lyse kvelder, åpne dører og en følelse av at man egentlig burde være ute.
Høsten er annerledes.
Nå blir det mørkt igjen.
Og jeg liker egentlig det også.
Jeg kan sette meg i stolen foran ovnen med en god bok i hendene. Utenfor vinduet er det mørkt. Veden brenner foran meg, og på bordet ved siden av står et lys med en svak duft av lavendel.
Da er det ikke så mye mer jeg trenger.
Kveldsro finnes i dag både som duftlys og som en av såpene våre. Det føles egentlig ganske naturlig, for det er den samme duften på to forskjellige steder i dagen.
Den ene kan stå og brenne når kvelden kommer.
Den andre møter deg i det varme vannet.
Men for meg begynte ikke denne duften med Eplefall.
Den begynte lenge før.
I et lite hus på den andre siden av hagen.
Hos en mormor som luktet svakt av lavendel.
Og kanskje er det noe av det vi forsøker å skape med Eplefall også.
Ikke bare ting som lukter godt.
Men dufter og små øyeblikk som får lov til å bli en del av et hjem.
For man vet aldri helt hva som blir med videre.
Jeg hadde i hvert fall aldri trodd, da jeg var liten og kjente lukten av lavendel hjemme hos mormor, at jeg mange år senere skulle sitte foran min egen vedovn sammen med Renathe og lage produkter med den samme duften.
Men sånn ble det.
Nå har kveldene begynt å bli mørkere igjen.
Og det gjør meg egentlig ingenting.