Det var sent en høstkveld i 2025 da jeg begynte å lure på hva i all verden jeg holdt på med.
Jeg var på vei hjem etter en lang dag. Først hadde jeg vært på skolen. Jeg hadde nettopp begynt på en bachelor i vernepleie. Deretter hadde jeg dratt på jobb på sykehuset, hvor jeg jobbet som miljøarbeider på en sikkerhetspost. Ved siden av dette jobbet jeg også nattevakter i en bolig.
Klokken var rundt elleve på kvelden da jeg kjørte hjem.
Jeg hadde jobbet i helsevesenet i tre, snart fire år, og et eller annet sted underveis hadde jeg nesten på autopilot bestemt meg for at dette var det jeg skulle gjøre resten av arbeidslivet. Derfor hadde jeg også begynt å studere vernepleie.
Det var jo den naturlige veien videre.
Problemet var bare at jeg egentlig ikke trivdes særlig godt med den veien.
Og akkurat den kvelden traff den erkjennelsen meg med full kraft.
Jeg husker at jeg satt i bilen og tenkte: Er det virkelig dette jeg skal gjøre de neste tjue årene?
Det er ingenting galt med å være vernepleier. Tvert imot. Men plutselig forstod jeg at det ikke var riktig for meg.
For jeg hadde hatt et helt annet arbeidsliv tidligere. Jeg hadde vært med på å bygge bedrifter. Jeg hadde jobbet med salg, kunder og utvikling. Jeg hadde kjent på følelsen av at noe som først bare var en idé kunne begynne å vokse og bli til noe virkelig.
Jeg savnet det.
Jeg savnet å skape.
Jeg savnet kunder og tilbakemeldingene deres. Jeg savnet salg, planer, problemer som måtte løses og den litt merkelige tilfredsstillelsen det er å se noe vokse fordi man selv har vært med på å bygge det.
Og kanskje savnet jeg aller mest følelsen av å bygge min egen fremtid.
Da jeg kom hjem den kvelden, hadde jeg ingen stor forretningsplan. Jeg hadde ikke funnet på Eplefall. Jeg visste egentlig ikke hva jeg skulle gjøre.
Jeg visste bare at noe måtte forandres.
Det tok lang tid før jeg sovnet.
Da jeg først gjorde det, drømte jeg.
I drømmen var den lille plassen vår full av epletrær. Vi dyrket epler og lagde cider som vi solgte.
Det var egentlig bare det.
Men da jeg våknet neste morgen, satt følelsen fortsatt i meg.
Og det var kanskje fordi drømmen traff noe som allerede lå der.
Da vi kjøpte stedet vårt noen år tidligere, hadde vi hatt store planer. Vi skulle bruke jorda. Vi snakket om å dyrke grønnsaker og skape noe her. Men årene hadde gått, hverdagen hadde kommet, og planene hadde stort sett blitt nettopp det – planer.
Etter hvert hadde vi til og med begynt å snakke om å selge.
Kanskje vi bare skulle gi opp hele prosjektet, flytte til en leilighet og få et enklere liv.
Den morgenen satt kona mi og jeg nede og spiste frokost da jeg fortalte henne om kvelden før. Om tankene i bilen. Om hvor feil hele retningen plutselig hadde føltes.
Og om epletrærne.
Jeg fortalte henne at jeg hadde drømt at stedet vårt var fullt av dem, og at vi lagde cider.
Jeg hadde egentlig allerede bestemt meg.
Dette måtte jeg undersøke.
Det jeg ikke visste, var hvordan hun kom til å reagere.
Hun ble kjempeglad.
For henne handlet det ikke bare om epler eller cider. Det betydde også at vi kanskje kunne finne på noe her. At vi ikke behøvde å gi opp stedet og flytte. Kanskje vi endelig kunne gjøre noe av det vi hadde sett for oss da vi kjøpte det.
Og da var det egentlig gjort.
Vi ga gass.
Sannsynligvis litt for mye.
Vi begynte å lære om ciderproduksjon. Vi regnet på økonomi. Vi undersøkte eplesorter og fant ut at vi kunne få plass til rundt 1500 epletrær på eiendommen. Vi meldte oss på et lokalt mentorprogram for mennesker som ønsket å dyrke noe eller bygge en liten produsentbedrift fra gården sin.
Den ene ideen førte til den neste.
Et sted midt i alt dette fikk det også et navn.
Eplefall.
Det har gått mindre enn ett år siden den kvelden i bilen.
Og Eplefall ser allerede ganske annerledes ut enn det vi forestilte oss over frokosten den morgenen.
I dag lager vi såper og duftlys. Vi står på markeder og møter menneskene som kjøper det vi lager. Noen av dem kommer tilbake. Noen tar med seg venner. Vi pakker bestillinger fra nettbutikken, tester nye produkter og forsøker stadig å finne ut hva Eplefall skal bli.
Det går faktisk såpass fort akkurat nå at vi nesten ikke har tid til å tenke på de 1500 epletrærne.
De får vente litt.
For kanskje er det også noe av det fine med å begynne å bygge noe.
Man trenger ikke vite nøyaktig hvor man ender.
Jeg vet fortsatt ikke hvor stort Eplefall kan bli. Det gjør ikke kona mi heller. Vi vet ikke hvordan selskapet ser ut om fem år eller ti år, eller hvilke av ideene våre som kommer til å lykkes og hvilke vi kommer til å le av når vi ser tilbake.
Men vi vet hvorfor Eplefall finnes.
Det finnes fordi vi en morgen bestemte oss for at vi ikke skulle gi opp stedet vårt.
Fordi vi ville begynne å skape igjen.
Fordi vi ville bygge noe sammen som var vårt.
Og kanskje, hvis vi lykkes, bygge et liv hvor vi etter hvert kan bestemme litt mer over vår egen tid og vår egen fremtid.
Det er den historien vi har lyst til å fortelle her.
Ikke når alt er ferdig og vi kjenner slutten.
Men mens det skjer.
Så dette er det første Brev fra Eplefall.
Vi aner ikke helt hvor dette ender ennå.
Det er kanskje nettopp derfor det er verdt å følge med.