Denne helgen pakket vi bilen og satte kursen mot Eggedal.
Men denne gangen skulle vi ikke bare på marked.
Et godt vennepar av oss har hytte i området, og da de inviterte oss til å tilbringe hele helgen sammen med dem, var vi ikke spesielt vanskelige å be. Det er litt over tre timer å kjøre hjemmefra, så vi dro opp fredag og kunne gjøre litt mer ut av turen.
Fredagskvelden ble akkurat slik en fredagskveld på hytta bør være.
God mat, noe godt i glasset og lange samtaler rundt bordet.
Lørdag morgen startet med en solid frokost før Renathe og jeg satte oss i bilen og kjørte ned til markedet i Eggedal.
Vi var der rundt klokken ni.
Da var det allerede full aktivitet.
Bord skulle på plass, telt ble satt opp og utstillere løp frem og tilbake for å gjøre klart før de første besøkende kom. Vi kastet oss rundt og begynte å bygge opp vår lille Eplefall-butikk.
Vi har lært noe etter noen markeder nå.
Det tar omtrent en time.
Det høres kanskje ikke ut som noen stor milepæl, men det er faktisk ganske tilfredsstillende.
Vi vet hvor ting skal stå. Vi vet hva som skal frem først. Litt etter litt har vi fått våre egne rutiner.
Dette var marked nummer seks.
Anledningen denne gangen var ganske spesiell. Spar-butikken i Eggedal feiret 125 år, hotellet feiret 100 år, og i forbindelse med jubileene ble det arrangert marked.
Vi fikk høre at dette var første gangen de gjorde noe slikt her, så ingen visste helt hvor mye folk som ville komme.
Det viste seg ganske raskt at vi ikke behøvde å bekymre oss for det.
Folk kom.
Og de fortsatte å komme.
I omtrent to av de fem timene markedet var åpent, regnet det ganske kraftig. Det så ikke ut til å ha særlig mye å si.
Det var lokale, hyttefolk og andre besøkende, og gjennom hele dagen kom det mennesker innom standen vår.
Det spesielle for oss var at nesten ingen kjente Eplefall fra før.
Vi var på et nytt sted.
Ingen hadde noen særlig grunn til å stoppe hos akkurat oss.
Men de stoppet.
De plukket opp såpene. Luktet på lysene. Spurte. Pratet. Fant favoritter.
Og kjøpte.
Det er fortsatt en ganske spesiell følelse.
Vi kan stå hjemme og mene så mye vi vil om hvilke produkter vi liker best. På et marked får vi fasiten rett foran oss.
Noen lukter på tre-fire forskjellige såper før de finner sin.
Andre vet det nesten med en gang.
Og så begynner Renathe og jeg å følge med.
Hvor mange salg har vi hatt nå?
Går det mest såpe eller lys?
Hvilken duft velger folk?
Vi snakker om det hele tiden mens markedet pågår.
Når det er rolig, står vi gjerne begge og prater med de samme kundene. Når det plutselig fyller seg opp foran standen, deler vi oss.
Renathe tar noen.
Jeg tar noen andre.
Det fungerer overraskende godt. Vi er forskjellige og får god kontakt med forskjellige mennesker, og jeg tror egentlig det er en av styrkene våre når vi står slik sammen.
Denne gangen var Kveldsro igjen populær, både som såpe og duftlys.
Det begynner vi nesten å bli vant til.
Men i Eggedal var det en annen som plutselig begynte å utfordre den.
Skog.
Mange tok den opp, luktet på den og kom med den samme typen reaksjon vi har begynt å legge merke til når noen finner en duft som treffer.
Skog endte faktisk med å selge nesten like godt som Kveldsro.
(Skog kommer i nettbutikken om noen få uker.)
Slike ting er utrolig morsomme å følge med på.
For bare noen måneder siden sto disse produktene hjemme hos oss.
Nå står vi tre timer hjemmefra og ser mennesker vi aldri har møtt før diskutere hvilken Eplefall-duft de liker best.
Det er litt absurd når jeg tenker over det.
For mindre enn ett år siden fantes ikke Eplefall.
Nå har vi bygget nettbutikk. Vi har begynt å komme oss ut i sosiale medier. Vi lager produkter. Vi pakker bestillinger. Og denne lørdagen sto vi på vårt sjette marked.
Men kanskje det aller beste er at Renathe og jeg trives så godt med det.
Vi liker å møte kundene.
Vi liker å høre hva de synes.
Vi liker å følge med på hva som selger og forsøke å forstå hvorfor.
Og vi liker å gjøre dette sammen.
Da markedet var over, begynte den motsatte øvelsen.
Alt skulle ned igjen.
Lys, såper, hyller, skilt, duker og resten av det lille Eplefall-universet vårt ble pakket sammen og lagt tilbake i bilen.
Så kjørte vi tilbake til hytta.
Der ventet en god middag, vennene våre og en kveld med prat og forskjellige spill.
Søndag rakk vi en liten tur ned til et vann før det var på tide å vende nesen hjemover igjen.
Det hadde vært en skikkelig fin helg.
Ikke bare fordi markedet gikk bra.
Men fordi jeg begynner å kjenne at dette livet passer oss ganske godt.
Vi bygger Eplefall.
Men samtidig som vi gjør det, skjer livet rundt oss.
Venner. Hytteturer. Regnvær. Markeder. Middager. Kunder vi aldri har møtt før.
Og på en eller annen måte begynner alt dette å henge sammen.
Det er kanskje det jeg liker aller best akkurat nå.
Vi aner fortsatt ikke hvor langt Eplefall kommer til å gå.
Men vi har det veldig fint på veien.